Av kunstkritiker Lars Elton
«Hva finnes dypest nede i menneskesinnet?
Det er spørsmålet jeg stiller meg i møtet med Else Gjerdrums
eksplosive, kraftfulle malerier. Hun sier hun ikke greier å lage
pene bilder. I stedet har hun gravd i dypet for å finne den
sprengkraften som kan gi nytt liv og nye muligheter. Det skal ikke
være enkelt å forholde seg til hennes bilder. De er energiske og
noen av dem er dystre. Malingen renner, og fargene er både
«skitne» og sære – selv om hun bruker både oransje, blått
og turkis. Komposisjonene er uryddige og kaotiske. Dette er
bilder som krever noe av deg. Men gir du deg selv tid og bryter
gjennom det første blikkets konfrontasjon vil du kunne finne
kompositorisk sikkerhet og meningsfylte motsetninger. Else
Gjerdrum ser på seg selv som en «rocka» kunstner. Det er ikke
bare fordi hun gjerne maler til akkompagnement av 70-tallsrock
av typen Jethro Tull og Led Zeppelin, men også fordi hun liker å
bruke materialer og jobbe med temaer som er foruroligende.
For eksempel alt sukkeret vi stapper i oss uten å tenke over det
eller vite om det. Tematikken og bekymringen utkrystalliserte seg
i en serie hodeskaller dekket med sukkertøy og sukkerbiter. De
er en del av historien. Nå sier hun selv at hun er mer inspirert av
naturen, og den som leter vil ikke ha vanskelig for å finne natur-
og landskapsfragmenter i bildene hennes. Kunsten er – akkurat som livet – en prosess. Den slags er sjelden enkelt.»