Kunstkritiker Lars Elton:
«Hva finnes dypest nede i menneskesinnet? Det er spørsmålet jeg stiller meg i møtet med Else Gjerdrums eksplosive, kraftfulle malerier. Hun sier hun ikke greier å lage pene bilder. I stedet har hun gravd i dypet for å finne den sprengkraften som kan gi nytt liv og nye muligheter. Det skal ikke være enkelt å forholde seg til hennes bilder. De er energiske og noen av dem er dystre. Malingen renner, og fargene er både «skitne» og sære – selv om hun bruker både oransje, blått og turkis. Komposisjonene er uryddige og kaotiske. Dette er bilder som krever noe av deg. Men gir du deg selv tid og bryter gjennom det første blikkets konfrontasjon vil du kunne finne kompositorisk sikkerhet og meningsfylte motsetninger.
Else Gjerdrum ser på seg selv som en «rocka» kunstner. Det er ikke bare fordi hun gjerne maler til akkompagnement av 70-tallsrock av typen Jethro Tull og Pink Floyd, men også fordi hun liker å bruke
materialer og jobbe med temaer som er foruroligende. For eksempel alt sukkeret vi stapper i oss uten å tenke over det eller vite om det. Tematikken og bekymringen utkrystalliserte seg i en serie hodeskaller dekket med sukkertøy og sukkerbiter. De er en del av historien. Nå sier hun selv at hun er mer inspirert av naturen, og den som leter vil ikke ha vanskelig for å finne natur- og landskapsfragmenter i bildene hennes. Kunsten er – akkurat som livet – en prosess. Den slags er sjelden enkelt.»